Siri Halle

Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang

Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt

Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play

Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker

Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger

Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas

Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater

Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea

SKrEmMeNdE ! ... Poff !
Her deler jeg med dere noen refleksjoner om hvordan jeg lever som skiløper og hvordan det skremmer meg at jeg har latt meg styre inn i det rigide livsmønsteret. Det jeg kom ut av. Jeg kunne ta skiverden med storm nettopp fordi jeg var ute av det. Kom modig inn fra en annen verden. Men ikke lenger. Det er bare blitt sånn. Det skremmer meg. Våkn opp!!

UTDRAG FRA MINE "ORD UNDERVEIS"
Bildet er fra 1995. Tatt av min kinesiske venn Taufic i Seoul, Korea.

Jo det var en ting som jeg tenkte å fortelle. På lørdag som var, da jeg dro til Trondheim, det var en kort vissitt, og det var et tragisk renn, og det føles forferdelig når man satser sånn.. MEN og det var et stort men, og det tenkte jeg å fortelle.
Jeg blir hentet på flyplassen av venninnen min Liv Paulsen, hun jeg pleide å dele rom med da vi var juniorer. Vi er veldig forskjellige Liv og jeg, vi hadde levd helt forskjellige liv - før idretten (tok meg den gangen, dvs min ungdom før jeg var 16) - og har levd helt forskjellige liv etter idretten (dvs for meg mellom mine to idrettsliv). Likevel hadde vi det alltid veldig godt sammen, og vi gikk fort begge to (hun og Bente Skari byttet på å være nr. 2 etter meg den gangen) helt til vi ble seniorer og ikke lenger var på lag sammen.

Jeg var jo helt utslitt da jeg kom opp nå i helgen, og det var bare Liv som kunne få noe liv i meg, om noen kunne... Det kjentes så godt å være med henne, og hun var ute og testet ski med meg og heiet på meg. Så kom en annen, venninnen min fra en helt annen tid og et helt annet liv også opp for å heie på meg - sammen med dama si. Det var så kult at de også kom!

Så hadde jeg tre timer til rådighet etter rennet, før flyet gikk. Liv og jeg satte oss i bilen. Blir du med innom til dama til venninnen min? spør jeg Liv. Hun bor på veien hjemover, og de er der begge to. Ja, sier Liv, veldig gjerne:-)

Så er det noe rart som skjer. Jeg har jo følt det forferdelig å nettopp ha gått et så fantastisk mislykket skirenn der alt var helt dødt, akkurat som i NM for litt siden. Jeg fortvilte. Herregud, det var jo bare et skirenn, sa jeg til meg selv, men det hjalp bare littebitt. I dette sirkuset er det bare resultater som teller, og jeg er blitt en del av det sirkuset igjen. Jeg kjenner det og det kjennes ikke godt. Men så skjer det altså. Bare poff! borte. Alt det tunge surret. Jeg behøver ikke å jobbe med meg selv engang. Jeg trer over dørstokken og jeg er "Back in business"! Jeg er den spontane, underlige, litt intense, morsomme, engasjernede spaca jenta!

Jeg hadde visst lagt henne igjen en plass underveis, uten å være klar over det, eller jo litt, jeg har merket endringen komme gradvis, men jeg skjøv det litt unna også. Det er sesong. Det er serious stuff (herregud vi snakker om å gå rundt i en runde med ski på beina..) Let's face it: Jeg har blitt sørgelig kjedelig! Mange i mijøet synes jeg er spesiell, men jeg er ikke lenger spesiell, jeg er blitt kjedelig, kjempe kjedelig og jeg liker det ikke!

Jeg skal fortelle mer om det - men nå tilbake til det som skjer når jeg har kommet over denne dørstokken. Jeg tar noen litt rare hoppende steg, det bare skjer, sånn som jeg pleier, dvs pleide, jeg buser inn og er litt "over alt" og de to nyforelskede damene buser også rundt og er litt over alt, jeg er et hakk mer excited enn de andre.

Jeg har skidressen fortsatt på (har ikke kommet så langt som til en dursj ennå), jeg står med et glass vin i hånden og synes selv at det med vinen er helt naturlig midt på dagen (riktignok rett etter et skirenn, som om det gjør forskjell..), men ler isteden av det underlige antrekket jeg befinner meg i, egentlig synes jeg nå at det igrunnen er helt corny dette antrekket, ja rett og slett så sprøtt at det er kult! Jeg smiler litt av meg selv, at jeg befinner meg blant folk i svett trikot. Vinen er god og kaffen også, jeg tar litt sånn annenhver slurk. Kunne nesten like godt ha blandet dem.. Jeg har bare stil når det trengs.. Så går vi rundt og beundrer alle bildene dama til venninnen min har fra da hun ga ut album, fra hun hadde hovedrollen i kjente musikaler og mere. Praten går livlig videre. Jeg mener bestemt at hun må flytte fra denne møkkaplassen (ingen tvil om at jeg egentlig synes hun har det veldig fint her), for jeg ville ikke ha noe av at venninnen min skal flytte til Trondheim, nei hun får versågod flytte sørover, og vi blir ikke enig. Hvorfor er dette så rart og noe å skirve om her..? Jo det var bare så rart at jeg ikke var "bare" skiløperen en liten stund, men den spontane meg helt - der og da.

I bilen hjemover. Liv sa til meg at hun hadde hatt det så fint, det var så fint å treffe mine venner. Du har så mange spennende venner du Siri. Og det har jeg. Folk fra helt andre verdener. Ikke rart det. Jeg har jo levd både her og der. Her to jenter med helt andre interesser, og lesbiske var de også!, (som om det er spesielt, jeg tenker jo bare ikke sånn på det). det var "mye". Jeg er så glad for at jeg har opplevd så mye utenfor idretten. Idretten er et eventyr den også, men bare hvis man er på oppdagelses ferd.. I år har jeg ikke vært ordentlig askeladden på nye eventyr, men jeg har vært programstyrt, med treningen, men også når det gjelder livsstil. For meg er det litt dumt (les: drepen)... Det er sånn at jeg nesten har vært det som det traktes etter å være, men som det etter min mening er helt trist å være: De kaller det 24 timers utøveren. Som om det er bra. Når får du egentlig fri da? Tenk på alle de (det er de fleste) som satser uten jobb. De har jo så mye tid til å gjøre og være alt de ønsker seg. Men så blir det forherliget å være utøver hele døgnet. Så blir vi sånn. Jeg synes det er litt forferdelig jeg. I vår beste alder.

Hva gjør skiløperen? Hvis jeg spoler tilbake til rett etter skirennet. Jo, da ville jeg følgende scenario (og det er likt som 99% av alle seriøst satsende skiløpere, sånn røfft regnet): Jeg ville gått meg ned, dvs gått litt rolig, så ville jeg gått (helt på refleks) bort til smørebua, tatt fram skift, passet på å få på noe tørt, drikke litt, helst recovery, pakket skiene, satt meg fort i bilen, i bilen ville jeg tenkt på rennet jeg nettopp har gått, i dette tilfellet et miserabelt et, jeg ville hatt litt angst: Gud tenk om jeg nå ikke får gå verdenscupen i Lahti, og så ville jeg oppmuntret meg selv ved å si klart du går der, de vet jo at du er blant de aller beste, det viste du i skandinavisk cup, så ville dette frem og tilbake greiene kverne litt, jeg ville følt meg litt nede, særlig fordi det er prestasjonen som teller for alt du er i dette geamet. Når jeg så har kommet meg hjem/hotellet/der jeg bor ville jeg dursjet fortest mulig og spist ordentlig fortest mulig, og så ville jeg lagt meg for å sove, slappe av for å restituere meg best mulig. Sånn ville jeg gjort det. Sånn gjør vi det. Punktum. Etter hver harde økt, ja nesten hver dag lever vi sånn. Sånn er tilværelsen. Sånne ting gjør vi for vi er redde for å bli syke, eller fordi det bare er slik. Vi lever i frykt. Jeg vet at jeg blir jo ikke syk likevel, så hvorfor gjøre det sånn da? Jeg blir iallfall ikke syk hvis jeg driter litt i alt det her og lever livet og har det bra og kjenner etter hva jeg har lyst til. Gjør jeg det så gjør man det kroppen tåler også og da gjør det seg selv. Det er nemlig magisk hvor bra det går da. Men det er tryggere å følge sporet som er preppet for deg, ja selv for hvordan du lever, ja i minste detalj. Sånn lykkes lettere han som digger å leve sånn. De største talentene passer ofte ikke inn i dette mønsteret. Mange har vi mistet på veien. Jeg tror klue er å fri seg fra det. Drite i det rett og slett hvis det ikke passer. For meg passer det ikke. Dette var herlig forløsende! En fantastisk a-ha opplevelse!

Som sagt, ja idretten kan være eventyr den også, men jeg har jo opplevd så mange eventyr, i idretten og mange utenfor skiverden, og det har gjort noe med meg alt sammen. Det har vært utrolig spennende.

Så hva betyr alt dette, hva vil jeg egentlig frem til? Jeg kommer til det snart. Men først en ting til: forrige helg møtte jeg en sprudlende løper (tidl. landslagsløper i friidrett) på Sognsvann. Morsomt. Jeg ble begeistret og spontan med en gang. Så spurte hun om jeg skulle satse videre? Og så kom svaret ut av munnen min - rett ut - før jeg fikk tenkt meg om. Da må det bli en j.. spaca satsing! Jeg må gjøre det cracy! Etterpå tenkte jeg at dette var helt fantastisk, jeg fikk faktisk svaret jeg hadde grublet litt på selv. Skal jeg satse videre langrenn eller skiskyting? Om jeg skal satse... ja så må jeg gjøre satsingen til et spaca eventyr!Det er sikkert.

I fjor var det eventyr. Jeg skjøt masse skudd og lærte masse nye ting, av en gira gutt som var 10 år yngre enn meg, jeg var på vei til til noe stort, noe kjempe kult, jeg satte meg hårete mål. OL, herregud - glem det! Det sa omgivelsene - men det brø ikke meg - jeg var jo med på et eventyr jeg selv skapte. Det begeistret de som ville være med, det var det viktigste. Det var kult. Og det mest cracy'e var at jeg viste at det faktisk var mulig. Men det var ikke det viktigste, det viktigste var at jeg ville oppleve et eventyr og veien var virkelig et eventyr!

I år har det blitt bare trening, sånn som jeg trente i gamle dager, masse timer og masse harde økter, ut uansett for det er nøye programmert, i forhold til jobb, i forhold til alt. Ingen uttalte hårete mål, dog med drømmen om det perfekte løp. (En journalist i et lokalt blad på Beitostølen lurte inn et mål jeg ikke hadde uttalt riktignok, etter at jeg hadde godkjent artikkelen hans, men det var alt). Man skulle ikke ha høye mål, man skulle være beskjeden (for what?). Det latterlige var at jeg lot meg styre av mentaliteten i miljøet. Være "beskjeden", ved å ikke si sine høye ambisjoner. I fjor dreit jeg i det, jeg hadde nye øyne utenfra og friskt mot. I år var jeg en del av miljøet, og ble feig. Det er viktig å være ærlig mot seg selv og omgivelsene og stå for det, ikke la alle de snevre rammene for hvordan man skal være styre en, mener jeg. Det satt nå i ryggmargen, overalt i kroppen satt det. Og enda værre ble det da jeg lot miljøet, med prestasjon i sporet som det som måler deg som menneske, ta makten over meg. Klart jeg ville lykkes, og jeg jobbet veldig, det ble bare trening trening pes pes, sånn ble jeg overbelastet i høst, ikke fordi jeg trente så mye, men fordi det ikke var lystbetont, det ble ensomt og kjedelig, så holdt jeg hodet kaldt og styrte støtt, og så fikk jeg gode resultater, ikke himmelske, men gode, så ble det for mye igjen, totalen ble stor, stressa for at jeg ikke kunne kontrollere ressursbruk ift jobben, NM gikk i dass og resten er history. For now.

Det er en ting til jeg vil si litt mer om. Noe jeg ikke liker. Men et faktum: Jeg har blitt smal. Ensporet og smal. I min satsing, og som menneske. Det skammer jeg meg nesten litt over. Jeg er ikke så spennende lenger å være sammen med, jeg kjenner det. Jeg er ikke engang spennende å være sammen med selv, jeg blir rett og slett selv lei av å være sammen med en så kjedelig dame rett og slett! Jeg merker også på venninnene mine at de savner gamle gode Siri. En venninne av meg kysset et bilde av meg hun fant, så jeg. På bildet hadde jeg langt hår. Jeg så at hun savnet den som var der da. Vi er jo alle mennesker i forandring hele tiden, sånn er jo livet, men jeg er egentlig ikke så smal. Jeg kjenner at jeg har lagt lokk på mye av meg. Fordi jeg har programstyrt meg og også levd et smalt løp i et smalt miljø. Et miljø med veldig mange mennesker jeg liker i. Det er sant. Men det hele er litt skremmende. Jeg kjenner også at alt det andre jeg hadde, det jeg samlet opp fra alle miljøene jeg har levd i, alle menneskene jeg har møtt og alle jeg har blitt glad i, og alle landene jeg har bodd i, alt sammen - det er der nok, jeg må bare lette på lokkene. Jeg kan jo bare åpne dem. Det er ikke farlig det. Det er ikke sånn det forventes, men det er jo sånn jeg er best mot meg selv og andre. Kanskje er det ikke rom for meg som den jeg er, men kanskje er det det og kanskje er det nettopp sånn jeg kan bidra litt ekstra til miljøet! Og jeg vil så gjerne bidra. Men pust utenfra, med en rå, spennende og likevel proff tilnærming. Å gjøre reisen mot store prestasjoner til et spennende eventyr og ha med seg selv hele meg! Det kan bli umåtelig spennende uansett! Og for meg, blir det videre satsing, ja så skal det bli spaca!!!